Lørdag hadde vi bestemt at vi skulle feire vår sølvbrullup, hele 25 år vi hadde vært sammen og som ingen av oss ønsket å klage på. Vi skal nok fortsatt holde ut en stund var vi enige om.
Dette hadd vi tenkt å gjøre på Ristorante Antonio, Via dei Pastini 12, like ved Pantheon. Dette var en av resturantene Aftenpostens Jan Erik Hansen hadde anbefalt. Vi smakte pâ artisjokk, oksefilet med trøffel og avsluttet med tiramisu - helt fantastisk. Godt italiensk øl, husets rødvin og grappa sammen med americano kaffe toppet det hele.
Betjeningen her var hyggelige og kjappe, men det var dårlig med engelsken. Vi spurte derfor etter Stefano, som herr Hansen hadde henvist til for nettopp dette. Dette resulterte i en masse forklaringer om at Stefano ikke var der denne kvelden, men samtidig var de veldig spent på hvordan i all verden vi kjente til denne personen? Vi forklarte etter beste evne og viste til artikkelen med bildet av herr Hansen. Da forsvant vår kelner prompte kastet seg i telefonen og etter en stund kom han tilbake med en flaske rødvin vi skulle få - med hilsen fra Stefano. Flott ikke sant?
Vi endte med å legge igjen mye driks (mer enn flasken kostet selvsagt), men vel verdt var det. Etter å ha håndhilst på samtlige kelnere ruslet vi tilbake til hotellet gjennom gatene og var alt i alt svært fornød... Takk herr Hansen og takk Hege, som tipset oss om dette.
Neste kveld skal vi forsøke en annen anbefaling...
Dette hadd vi tenkt å gjøre på Ristorante Antonio, Via dei Pastini 12, like ved Pantheon. Dette var en av resturantene Aftenpostens Jan Erik Hansen hadde anbefalt. Vi smakte pâ artisjokk, oksefilet med trøffel og avsluttet med tiramisu - helt fantastisk. Godt italiensk øl, husets rødvin og grappa sammen med americano kaffe toppet det hele.
Betjeningen her var hyggelige og kjappe, men det var dårlig med engelsken. Vi spurte derfor etter Stefano, som herr Hansen hadde henvist til for nettopp dette. Dette resulterte i en masse forklaringer om at Stefano ikke var der denne kvelden, men samtidig var de veldig spent på hvordan i all verden vi kjente til denne personen? Vi forklarte etter beste evne og viste til artikkelen med bildet av herr Hansen. Da forsvant vår kelner prompte kastet seg i telefonen og etter en stund kom han tilbake med en flaske rødvin vi skulle få - med hilsen fra Stefano. Flott ikke sant?
Vi endte med å legge igjen mye driks (mer enn flasken kostet selvsagt), men vel verdt var det. Etter å ha håndhilst på samtlige kelnere ruslet vi tilbake til hotellet gjennom gatene og var alt i alt svært fornød... Takk herr Hansen og takk Hege, som tipset oss om dette.
Neste kveld skal vi forsøke en annen anbefaling...
Momento to Vitterorio Emanuelle om kvelden..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar